TRE ÅR UTEN DEG

I dag er det tre år siden Mofar reiste fra oss. Denne dagen er alltid spesiell, og jeg får alltid en tøff periode i ukene før denne dagen kommer. Jeg blir trist, og kjenner nok ekstra mye på savnet. For som alle som kjenner meg vet - så var Mofar min beste venn i hele verden. Og jeg savner han hver eneste dag. Det første året etter Mofar sin død var uten tvil det verste året i hele mitt liv, som jeg var åpen om på bloggen i denne perioden fikk jeg en kraftig depresjon som varte i et eviglangt halvår. Alt føltes bare trist, og livet føltes så alt for tungt til å bære. Jeg kom meg nesten ikke opp av senga, og jeg var virkelig ikke den gladjenta jeg egentlig er. Jeg kjente ikke meg selv igjen, og dagene var konstant mørke. Det var så uendelig tungt, og jeg får fortsatt helt vondt i kroppen når jeg tenker tilbake på denne tiden. Med god hjelp av leger og psykolog, klarte jeg til slutt å reise meg igjen. Utrolig nok. Savnet forsvinner aldri, men man lærer seg å leve med det. Jeg er heldig som har så mange gode minner, jeg kunne skrevet en bok om forholdet til meg og Mofar - han betyr og betydde virkelig alt for meg.

Det er rart å tenke på hvor fort livet flyr avgårde, og hvor mye som har skjedd siden Mofar var blant oss. Det verste med alt er når det skjer store ting, og jeg ikke lengre kan fortelle han om det. Gi han en oppdatering på det som har skjedd siden sist. Jeg fortalte alt til Mofar, og han var så innmari god å ha. Jeg har lært så mye av han, ting jeg vil huske for resten av livet. Han hentet meg ofte på skolen, hvor han alltid hadde en stor "pai" med kokos og en colabrus til meg i baksetet. Jeg sov hos mine besteforeldre flere ganger i måneden, og våknet alltid opp til at Mofar hadde tent lys på det lille kjøkkenbordet og laget omelett både til frokost og til nistepakke som jeg fikk med på skolen. Med Mommo sitt hjemmebakte brød, selvfølgelig. Mine besteforeldre har tatt med meg på alt mulig i oppveksten, og jeg er så utrolig takknemlig for det. I følge resten av familien har Mofar også vært det eneste mennesket jeg har hørt på. Jeg liker som kjent å gjøre som jeg vil, men hvis Mofar satt foten ned og fortalte meg at "nok er nok Kristina" - ja da kan dere tro det også ble nok. Nå er ikke lengre Mofar her for å sette meg på plass eller stoppe meg fra å hoppe på en rakett til månen (hehe..) - men jeg vet jeg likevel klarer å ta riktige valg. Og jeg vet han fortsatt følger med, bare fra et litt annet sted. Jeg håper han fortsatt er stolt av meg.

Hva jeg savner mest? Telefonen som alltid ringte morgen eller kveld, med Mofar sin stemme på andre linja. Jeg savner å høre "love you" før vi legger på. Telefonen ringer ikke lengre fra Mofar, og jeg vet den aldri kommer til å gjøre det igjen heller. Selv om jeg skulle ønske, hver eneste dag. Men jeg skal ikke klage. For Mofar klaget aldri, og det siste han hadde ønsket var at noen av oss skulle 'henge med hodet'. Livet er jo til for å leves. Det å miste noen for alltid er forferdelig tungt. Tiden leger ikke alle sår, men den leger nok til at man på en merkelig måte lærer seg å leve igjen. I dag smiler jeg når jeg tenker på Mofar, og det skal jeg gjøre helt til vi sees igjen. Tre år har gått siden sist, men Mofar er med meg hver eneste dag likevel - bare på en annen måte.

Takk for at du alltid var verdens beste, Mofar. Og takk for at du alltid var min største heiagjeng.
Jeg savner deg hele tiden, men det vet du jo <3

33 kommentarer

Silje

27.03.2017 kl.18:34

Utrolig fint skrevet, Kristina. Blir helt rørt jeg. *tårer i øynene*

annielistic

27.03.2017 kl.18:38

<3

Emma

27.03.2017 kl.18:46

Veldig trist, og også kjempefint innlegg, Kristina <3

Charlotte Tunes

27.03.2017 kl.19:02

Åå, kjenner meg så uendelig godt igjen. Om 3 dager er det 1 åe siden pappa forlot denne verden. Ingen visste at han var døende, ikke han selv heller vil jeg tro. Det sjokket kommer jeg nok aldri over, ikke savnet heller. Men på en eller annen måte har jeg klart å reise meg igjen, og det må jeg ærlig innrømme at jeg ikke trodde før 1 år siden. Jeg var utrøstelig, og så ingen glede i livet. Ingenting positivt. Alt var bare mørkt. Men etter ca 6 måneder, så våknet jeg opp og tenkte, fader heller - dette hadde ikke pappa ønsket for meg. Jeg skal ikke kaste bort tiden min her på jorden, ved å ha det helt jævlig. Så jeg begynte å reise meg sakte men sikkert, og tviholder fast på alt det gode. Pappa vil meg bare alt godt, så at hans død skal være min ødeleggelse, er ikke et tema en gang. Tiden leger gjerne ikke alle sår, men sårene gror. Noen ganger klør de veldig - og det er helt i orden. Sender deg en stor klem Kristina. Din Mofar er uendelig stolt, der han enn måtte være nå <3

Therese V

27.03.2017 kl.19:04

Nydelig skrevet, Kristina - fikk virkelig tårer i øynene. Sender en klem til deg ❤❤

Mari

27.03.2017 kl.19:25

For et nydelig innlegg, og at han fortsatt er stolt av deg er jeg HELT sikker på <3

27.03.2017 kl.19:30

Mistet min bestemor og bestevenn for to år siden i februar. Tenker på henne hver eneste dag; "dette hadde bestemor ledd av", "hadde hun sett meg nå hadde hun vært stolt", "hadde bestemor vært her hadde hun sagt..." Hun var verdens snilleste menneske, hadde tidenes grovis-humor, det varmeste smilet du kan tenke deg og hun var så ungdommelig til sinns. Jeg tilbrakte nesten hver ettermiddag på barneskolen hos henne, der satt vi å spilte kortspill og kinasjakk, og spiste alskens usunnheter før jeg skulle hjem å spise middag. Hun var alltid så flink å gi komplemanger, som at jeg var flink, ærlig, klok og omtenksom. På en eller annen måte så betyr det så mye når det kommer fra noen som betyr så mye for en. Hvis radioen stod på kunne hun finne på å synge med samtidig som hun trommet takten eller spilte luftgitar, før hun brøt ut i latter. Blir jeg noengang bare halvparten av det hun var, så har jeg gjort det godt. Syns det er helt sykt at det er så mange unge som tar besteforeldre forgitt. Jeg er hvertfall kjempe takknemlig over å fått muligheten til å bli så godt kjent med bestemoren min. Er det en ting jeg er irritert over, er det at foreldrene mine ikke fikk meg før, 21 år er alt for lite sammen meg et så fint menneske. Sikker på at morfaren din ville vært stolt av deg og. Klem❤️

Hanne!

27.03.2017 kl.19:36

Uff, så leit å høre.. jeg føler med deg!

jeg mistet bestefaren min i går pga kreft..

Gruer meg til hverdagen videre uten han. Han var min største støttespiller <3

27.03.2017 kl.20:09

Så utrolig nydelig innlegg! Fikk klump i halsen! Så veldig veldig fint å kunne ha et sånt forhold til besteforeldrene❤️

27.03.2017 kl.20:16

<3 <3 <3

Maia

27.03.2017 kl.20:17

Så utrolig fint skrevet, Kristina <3 Ble så rørt at jeg sitter her med tårer i øynene. Takk for at du minnet meg på hvor viktig det er å ta vare på familien mens man har dem. Nå skal jeg ringe mormoren min! Ha en fin kveld videre, vakre deg! :)

Anja

27.03.2017 kl.20:26

Så rør3nde og flott skrevet. Sitter her med tårer. Du er heldig som opplevde han og fikk dette båndet. Han var heldig. Det å miste sine kjære, får helt vondt inni meg å tenke på det. Men fint at du har funnet din vei igjen sender deg en stor god tanke. Klem fra meg til deg, hilsen Anja

27.03.2017 kl.20:55

Så nydelig skrevet Kristina.Tror du hadde verdens beste Mofar jeg.

Malin H

27.03.2017 kl.20:59

Åh, tårer i øynene... Jeg er så uendelig glad i mine besteforeldre, og heldigvis har jeg de fortsatt... <3 Jeg er sikker på at din Mofar er stolt av deg!

Trudebr

27.03.2017 kl.21:17

❤️ Glad i deg!

Maria

27.03.2017 kl.21:20

<3 <3 <3

<3

27.03.2017 kl.21:33

tårene renner .. stor klem til deg. <3

Martine Ellefsen

27.03.2017 kl.22:04

<3

ST

27.03.2017 kl.22:06

Så nydelig skrevet Kristina <3

Måtte felle en tåre (og 10 til) både for den fine teksten om forholdet ditt til mofaren din, men også for min farfar som døde i julen for et år siden. Det er så ufattelig trist å aldri få klemme han igjen, men jeg vet at han alltid er med meg og er stolt av meg - noe jeg er helt sikker på at din Mofar er av deg også <3 Stor klem.

Camilla

27.03.2017 kl.22:17

Usj så trist Kristina. Snart tre år siden farfaren min gikk bort og. Fortsatt trist og rart.

Men hjelper å ha gode minner som du sier!

PS...lillebroren din likner skikkelig på mofar'en :-)

Lina

27.03.2017 kl.22:23

Sitter igjen med tårer etter å ha lest dette nydelig innlegget Kristina!! Kjenner det stikker i hjertet av å lese. Mistet nettop min kjære onkel og tårene mine trilte etter å ha lest innlegget ditt. Får vel ha troa på at jeg skal klare å leve med mine sår i nærmeste fremtid<3

Linn Therese

27.03.2017 kl.23:51

Klem <3 Rørandes tekst, Kristina!

Christina

28.03.2017 kl.00:33

Jeg opplevde også å miste min kjære bestefar i fjor høst - nøyaktig to år etter min bestefar på den andre siden sovnet stille inn. Rart at dette skulle inntreffe på samme dag, og bare to dager før min bursdag. Jeg kjenner på savnet hver dag, og tenker på hvor mye glede og humør de spredte i familien. Heldigvis har vi så mange flotte minner å se tilbake på. Jeg fikk en flott minnebok i posten i dag, men alle de fine minnene samlet. Disse skal jeg ta frem når savnet blir ekstra tungt. Jeg fikk tårer i øynene når jeg leste dette, Kristina. Jeg liker når du deler ting som er sårbart og vanskelig, og du beviser nok en gang at du har et hjerte av gull! Jeg sender mange varme klemmer til deg Kristina <3

K

28.03.2017 kl.00:52

Ser man på bildet av dere to sammen, så ligner Eirik på han på avstand :)

Hege Kristin

28.03.2017 kl.01:07

<3

Mia

28.03.2017 kl.05:22

Det var nydelig og trist på engang, flott skrevet ❤️

Kristina Andersen

28.03.2017 kl.07:03

Takk for fine ord alle sammen <3

28.03.2017 kl.07:50

Åh, det er so rørende å lese det du skriver, Kristina <3 Bestemor og Bestefar forlot oss (nesten på likt) for 2 år siden, og du beskriver so altfor godt følelsene rundt det! Heilt merkelig at dei ikkje skal vera med på alt som skjer i livet mitt lenger.

Kristin

28.03.2017 kl.09:56

Oi, da mistet vi bestefedrene våre på samme dato. Bestefaren min døde i går etter lang tids sykdom. På en måte godt man får slippe når man er gammel og veldig syk.

28.03.2017 kl.11:12

Klarte ikke lese hele teksten. Sitter paa jobb med taarer i oyenen. Saa earlig skrevet Kristina.

Haldis

28.03.2017 kl.12:07

<3 <3 <3

28.03.2017 kl.13:20

Så fint innlegg, Kristina. Akkurat det jeg trengte å lese nå. Jeg mistet min mormor for noen få dager siden, og det er veldig vondt. Tenker på deg ❤

Leena

28.03.2017 kl.13:45

Utrolig rørende å lese, Kristina <3 Du er flink med ord, og beskriver veldig godt det mange med deg kjenne på. I går tenkte eg på kor redd eg faktisk er for å miste mamma og pappa siden dem betyr mye for meg. Har mista en tante av kreft for 5 år siden og en annen tante for snart 1 år siden pga hjerneblødning. Veldig rart å tenke på at man ikke skal se dem igjen, klemme dem, eller høre dem snakke og flire. Så har eg kun en bestemor som blir 90 i år, og ho har eg heldigvis hatt hele livet. Når ho går bort så er eg uten besteforeldre. Aldri hatt bestefedre heller, noe som eg gjerne skulle ha fått oppleve. Tross å ha vokst opp med kun en bestemor, så er gleden over å ha hatt værtfall en bestemor i livet mitt stor! Og det båndet man knytte til en bestemor og bestefar er ubeskrivelig, så eg skjønne at det er et sårt tema og noe som alltid blir å merkes. Merke eg er på gråten når eg tenke på dem man har mistet og på dem man kan miste. Rett og slett fælt og man blir redd. Livet er fint, men døden er skummel og når tøffe ting skjer og man mister noen for alltid, så er det så ufattelig tungt å "godta" det og gå videre. Men de kjære man mister blir aldri glemt, selv om det kun er minnene igjen. Utrolig trist og vanskelig, og rart hvor mye man klare å leve med. Det skulle ikke vært lov å miste noen man er så glad i og har kjent hele livet!

Eg trur som flere her skriv, at din mofar er veldig veldig stolt over deg. Du har oppnådd mye bra og er en veldig vakker, flink og fornuftig jente virker det som! Du sprer mye godt rundt deg virke det som her på bloggen! Det båndet dere hadde er unikt og verdifullt, du er heldig som har fått oppleve så enorm kjærlighet! Han sitter nok et sted nå og smiler til deg og tenker at han er stolt over å ha vært din mofar! Det er flott å lese hvor godt forhold du hadde til din mofar og at han betydde så mye for deg <3 Sorg er kjærlighetens pris, og det er så brutalt og tøft.

Sende deg en stor og varm klem, ble en lang kommentar fra meg, men eg vil tilslutt bare takke for at du er så åpen og deler dine innerste følelser med oss! Du er god Kristina!<3

Skriv en ny kommentar

hits