Sikt mot månen

.... selv om du bommer, havner du blant stjernene.

Hvor lykkelig er du? Hvor ofte smiler du når du er helt alene i ditt eget selskap? Hvor ofte ler du? I en alder av snart 23 år, vil jeg påstå at jeg er på det lykkeligste jeg noen gang har vært i livet mitt. Hvorfor? Jeg har tatt grep om mitt eget liv, formet en hverdag jeg elsker og lært meg å ta riktige valg. Men slik har det ikke alltid vært, jeg har tråkket mye feil og tatt gale valg jeg også. Men en dag fikk jeg nok, jeg ble eldre og fant ut hva jeg ville. Jeg ville vise at jeg var noe, at jeg kunne oppnå noe og jeg ville gå min egen vei. Jeg skulle bli en av Norges største bloggere, koste hva det koste ville. Jeg var 18 år og klar for å jobbe mot drømmen min.

Jeg ville vise at jeg var noe, og jeg ville vise at man kunne klare det man ønsker sterkt nok å klare. Jeg hadde en motivasjon og et pågangsmot uten like, dette var noe jeg skulle klare. Og en dag, så klarte jeg det. Det å ikke klare det, var aldri et tema for meg. Hvorfor ikke satse, forlate en trygg havn og utforske litt? Om 20 år fra nå, vil du være mer skuffet over det du ikke gjorde enn over det du faktisk gjorde. Drøm, lev og dra dit vinden fører deg - livet trenger ikke alltid å være så komplisert! Den dagen i dag, fem år senere - kunne jeg ikke vært mer glad for at jeg sa opp jobben min og gikk denne veien. For se hva det har gitt meg, jeg kunne ikke ønsket meg mer i en alder av 23 år! Det å satse har gitt meg muligheten til å åpne to egne selskaper, drive nettbutikk, skrive for tusenvis av mennesker, være ambassadør for Unesco og gjøre en forskjell i Afrika. Jeg har finansiert skolegang for tusenvis av jenter i Senegal, ved hjelp av bloggen min. Jeg har fått samarbeidspartnere jeg bare kunne drømt om, jobber sammen med en flokk av vanvittig dyktige mennesker og jeg jobber hver eneste dag med det som gjør meg lykkelig. Dette er kanskje ikke det alle andre ser på som riktig, men for meg er det riktig. Og det er akkurat det som teller, hva du selv syns og føler! Ikke hva alle andre mener og tenker om deg. Personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva oldemoren til venninna mi eller hva naboen min tenker om hvordan jeg lever livet mitt. Skulle jeg gjort det, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Sekunder, minutter og timer tikker avgårde, og dette er noe jeg daglig tenker på. Livet er så kort, og derfor har jeg valgt å gjøre det absolutt meste ut av det. Jeg vil gjøre det jeg liker, det som gjør meg glad og det som gir meg et liv jeg kan være fornøyd over den dagen jeg er døende. Og disse tankene, de syns jeg du også skal ha. DU har ansvar for din egen lykke!

Sett livet ditt i perspektiv, og se om du er fornøyd med hvordan du lever. Omringer du deg med mennesker som gjør deg glad for at du er i live? Fantastisk! Omringer du deg med mennesker som drar deg ned og gjør hverdagen din til en utfordring? Gjør noe med det! Kvitt deg med disse menneskene, og bruk tiden på de som faktisk vil deg godt. Du har bare et liv og en sjangse. En liten mulighet til å gjøre livet ditt best mulig. Så hvorfor velge noe annet? Ta ansvar for din egen lykke, gi til de rundt deg og sørg for at du gleder deg til å våkne opp neste morgen. Det høres klisje ut, men livet er faktisk for kort til å være noe annet enn glad. Tiden flyr virkelig avgårde, og jeg har absolutt ikke planer om å tenke på alt jeg burde gjort den dagen jeg sitter på gamlehjemmet. Nei, da vil jeg le og kose meg med en kopp kaffi med fløte, og faktisk ha gode historier å fortelle til de rundt meg. Jeg vil vite at jeg har levd livet til det fulle, gjort det beste ut av det og føle meg 100% tilfreds med hvordan jeg valgte å bruke mitt liv.

Det er ikke alltid sjangsene man tar går bra, noen ganger kan ting helt motsatt. Men man takler det uansett, man reiser seg opp og prøver igjen! Jeg har kanskje ikke gått den veien alle ville jeg skulle gå, men jeg tror jeg har endt opp akkurat der jeg trengte å være. Livet er hva du gjør det til! Vi gjør alle tabber i blant, men en eller ti tabber betyr ikke at du vil feile hele veien. Fortsett å ta sjanser, stå på og alltid ha troen på deg selv! For hvis du ikke har troen på deg selv, hvem vil da tro på deg? Kjemp for det du tror på, og aldri gi opp! Lev livet, akkurat slik du ønsker å leve det.

“Life is what happens to you while you're busy making other plans.”

54 kommentarer

anonym

03.09.2013 kl.16:14

Flott innlegg,flinka.Viktig å jobbe mot målene sine,og det har du virkelig klart.

toyni (:

03.09.2013 kl.16:24

Det her er en av de tingene som gjør deg fantastisk! Så tusen takk for dette, takk for at du deler dette, og ikke minst minner oss på det. For det er jo så sant :)
Om dagen bruker jeg mye tid på å lese boka: the secret, nettopp fordi jeg er lei av å vente. Nå vil jeg bare få drømmene mine virkelig, og det er det jeg skal jobbe mot ! :D

Ana

03.09.2013 kl.16:59

Wow, for et innlegg, Kristina! Fantastisk! <3

Sara Katrin

03.09.2013 kl.17:15

Ser poenget ditt, og ser ingenting negativt på det. Det er bra å sette mål for det man har lyst til, og at man står på helt til man klarer det. Men dessverre - etter min egen erfaring, trur jeg nok at dette gjelder kun for dem som er ekstra heldig.

Jeg er 25 år gammel og jeg har aldri levd et enkelt liv. Jeg vet ikke hvordan ditt liv var da du var barn og ungdom, men mitt liv var alt annet enn enkelt. Kall det et turbulent liv, om du vil. Jeg vokste opp med en far som brukte opp alle pengene sine på spill og fanterier, i håp om å vinne så masse at vi slapp og leve et såkalt bekymringsfritt liv - der vi kunne gjøre alt vi ønsket uten å måtte bekymre oss for økonomien etterpå.
Han tenkte aldri på den fornuftige måten - han ville bare spille helt til han nådde målet. Riktignok gikk det ikke helt som han ønsket - det gikk heller straka vegen til helvete, der økonomien vår blei et eneste stort surr. Mamma var den som måtte stå for alle regningene, maten og alt det sosiale. Det førte egentlig bare til at vi plutselig ikke hadde råd til noe. Det var såvidt vi hadde råd til mat. Og sånn levde vi i 13 år.

På ungdomsskolen ble jeg også utsatt for haugevis av mobbing. Ikke bare av hvem som helst, men av de som jeg hadde sett på som mine nærmeste venner over flere år. Jeg tenker ikke stort på det idag, men gangen påvirket det meg såpass mye at jeg klarte ikke lenger å fokusere på skolen. Jeg fullførte, men jeg ble lei og skulket skolen opptil flere ganger.
VGS blei bedre, men fraværet ble verre. Den vonde vanen med å ikke møte opp, fortsatte også på VGS - noe som førte til at jeg fikk evig mye med fravær. Og hva skjedde så? Jo, jeg kom ikke lenger inn på skole. Så jeg måtte forsøke å jobbe isteden.

For tre år siden var jeg ansatt som servitør, men måtte slutte etter kort tid pga helseproblemer. Jeg fikk råd om å søke jobber som ikke krevde så mange tunge løft, men jeg fant ingenting. Plutselig blei jeg lovet en jobb der jeg skulle få jobbe mer og tjene bedre lønn. Den gamle jobben kunne jeg bare si opp, og så skulle sjefen ringe opp og avtale nærmere om når jeg kunne starte. Etter en måned, hadde telefonen fortsatt ikke ringt. jeg flytta ifra byen (Ålesund) og så fikk jeg beskjed om at jobben var ikke min likevel pga økonomiske problemer. Ei uke etterpå gikk bedriften konkurs. Jeg hadde da ikke noe valg om å gjøre annet enn å melde meg arbeidsledig.

Dette skulle bare være til som en midlertidig løsning, inntil jeg fant noe annet og bedre. Men det kom aldri. Ikke kunne jeg flytte, ettersom jeg allerede hadde flyttet tilbake til familien. Så jeg satt bomfast, og siden har ingenting endret seg.
I ett helt år gikk jeg hjemme og gjorde ingenting. Jeg så etter jobber, men fant ingenting som passet meg. I november 2011 fikk jeg en praksisjobb via NAV på Fretex, hvor jeg jobbet i ca et halvt år. Samme dagen som jeg avslutta der, døde stefaren min av kreft.
Ifjor høst begynte jeg i ny praksisjobb - denne gang på Gina Tricot, der målet var å bli ansatt etter endt praksistid. Dessverre viste det seg å bli stikk motsatt. Jeg bodde fortsatt langt vekk fra byen, og måtte pendle med buss og båt i to timer for å komme meg til jobb. Dette gjorde meg så sliten, at jeg bestemte meg for å slutte. Jeg skulle ikke lengre jobbe før jeg hadde fått meg leilighet i byen igjen.

Fire måneder senere fikk jeg endelig en leilighet i Ålesund. Nå kunne jeg endelig begynne å se fremover. I februar flyttet jeg inn, og i mars begynte jeg i ny praksisjobb på Spar - også med det samme målet om å få fast ansettelse. Det er det eneste jeg har jobbet mot det siste halvåret, men ingenting har endret seg. Nylig ble to nye ansatt, og nå har vi fått beskjed om at de ikke har "råd" til ansette meg som har jobbet og strevet hver dag for å få nettopp denne jobben. Så nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Eller jo...jeg skal ut av NAV for godt, søke vikarjobber og jobbe enda hardere så jeg en vakker dag kan få meg et bedre og mer stabilt liv - både sosialt, yrkesmessig og økonomisk. Jeg har bare på følelsen at NAV vil ødelegge dette for meg. Jeg var nemlig på jobbintervju på en ny klesbutikk som skal åpnes til vinteren her i Ålesund, og selv om jeg gjorde bra inntrykk, fikk jeg ikke jobben. Ikke engang der hadde jeg en sjans. Det får meg til å tenke at klesbutikk kanskje ikke er den riktige veien for meg. SÅ nå tenker jeg faktisk å skaffe meg jobb/vikariat på et hjem for psykisk utviklingshemmede, multihandikappede o.l. Det både høres og ser ut som et trivelig yrke, så jeg har lyst å satse den veien. ..Tror jeg..

Nå er jeg også en ivrig hobbyfotograf, samtidig som jeg elsker å skrive. Men jeg har ingenting å formidle, og det skyldes nok at jeg ikke lever et interessant nok liv. Når man sitter i en sånn knipe som det jeg gjør, er det vanskelig å se fremover. Man henger seg heller opp i vanskelighetene og man blir mer realistisk på at det som du faktisk vil, vil aldri gå i oppfyllelse. Jeg har nå holdt på i flere år med å komme meg ut av NAV - hel

~Lin

03.09.2013 kl.17:21

AMEN girl!

Ta ansvar,slutt å SYTE sånn om absolutt alt. Det finnes folk med angst og problemer og kroniske sykdommer og andre bor der det er krig og sult. bry dere litt. Vær mer bevisst. Ta smartere valg,ikkje bare for øyeblikket ,men for hva som skjer senere også.

Flotte deg Kristina ,er så stolt på dine vegne alt du har oppnådd og hvor mange du rører med det du gjør. Og hvis vi alle sku være opptatt av hva alle andre syns om oss -vel......eg sier bare at de må ha juggu meg god tid,som kan bry seg mer om meg ( og deg ) enn om segselv:)

Love yourself and the rest will follow <3

Kristina Andersen

03.09.2013 kl.17:24

Takk for fine ord! The Secret boken er fantastisk, jeg har lest den ut to ganger :)

Kristina Andersen

03.09.2013 kl.17:24

Amen!

03.09.2013 kl.17:39

Hva tenker du om mennesker som sliter med depresjon? Er det deres egen feil?

Hanne

03.09.2013 kl.17:59

Så inspirerandes innlegg :) Du er fin!

Tiril

03.09.2013 kl.18:31

SÅ utrolig bra skrevet herlige deg! Det er så sant, hvert eneste ord! <3 Du er en stor inspirasjon, og har hjelpet og inspirert meg masse på min vei, tuusen takk for det :D Som 16 åring har jeg allerede skjønt at det handler om de små tingene i livet. Stopper opp flere ganger, puster dypt, ser meg rundt og er takknemlig for akkurat det øyeblikket! For en dag kommer akkurat det øyeblikket til å være kun et minne! Et minne, jeg kommer til å savne uansett hvordan det var der og da <3 Jeg har gode venner, en jobb som gjør at jeg får penger, trener hver dag, spiser sunt, gjør det bra på skolen, og har en fantastisk famile. Alt er jeg så takknemlig for<3 det handler om å fokusere på det man har, og ikke på det man ikke har her i livet..Selv har jeg gått i denne fella mange ganger, men det er alkurat slik man lærer<3 Jeg vet kanskje ikke helt hvor jeg vil i livet, men jeg har mål og drømmer, viljestyrke og motivasjon. Det kan bære meg langt og jeg gir aldri opp! <3
Du skal ha mye av rosen for at jeg er der jeg er idag! Det er så fint at du skriver et sånt innlegg. Man skal ha lov til å skryte av seg selv og si man er fornøyd! Du er så utrolig flink Kristina!<3
Forresten, lurte på en ting! Du la ut et bilde på instagram for en tid tilbake av noen hjemmelagde yoghurt nøtter, hadde vært supert med oppskriften på de :D Stå på videre skjønning, du er unik!

03.09.2013 kl.19:29

Har hatt en veldig tøff uke, må bare si at innlegget ditt inspirerte veldig. Trengte den påminnelsen. Aldri gi opp! Takk for det Kristina :)

Ana

03.09.2013 kl.20:05

Kan se poenget ditt med kommentaren over, Lin. Det finnes alltid noen som har det verre - og det tror jeg også "Sara Katrin" vet godt. Men samtidig har jeg følelse av at denne jenta som kaller seg for "Sara Katrin" virkelig føler det slik som hun forteller. Når en prøver så hardt en kan, men ting bare går galt gang etter gang, gir man jo litt opp etterhvert? Hvertfall slik jeg ser det, så tror jeg mye av hennes barndom, skolehverdagen hun måtte gjennom og alle jobbmulighetene som "sviktet" har hopet seg opp i hodet hennes og har gjort at hun kanskje er i en fase hvor hun er deprimert, men ser det ikke selv og klarer heller ikke finne veien ut. For meg så høres det slik ut. Hun føler rett og slett at hun har "failet" i dette livet. Barndom, skole og jobb er vel kanskje de viktigste tingene her i livet, og derfor føler hun det slik. Du skrev også: "Det finnes folk med angst og problemer og kroniske sykdommer..."

Hun skrev jo at hun hadde helseproblemer uten å gå nærmere inn på hva det gjaldt - av den grunn skal du ikke dømme henne bak en skjerm.
Dette er ihvertfall slik jeg ser det:)

Anne Mette

03.09.2013 kl.20:43

Helt utrolig at Kristina velger å svare på alle andre kommentarer først, istedenfor å prioritere en som denne. Utrolig sterkt å lese, håper virkelig det ordner seg for deg! Positiv og drømmende er bra, men å være realistisk er også viktig!! Du skal se det ordner seg tilslutt, bare ikke gi opp :) Stor og god klem til deg!

Cathrine

03.09.2013 kl.20:58

Veldig inspirerende! Skulle virkelig ønske jeg GREIDE å tenke som deg. Gi blaffen i hva andre tenkte. Alt gir så mening når du skriver det, skulle bare ønske jeg var flinkere til å gjennomføre det i praksis. Skal absolutt bli flinkere!
Og JA, til ny challenge!

Kathrine

03.09.2013 kl.21:04

Du aner ikke hvor glad jeg var å få den kommentaren der.. Ikke at det var hyggelig og lese, men absolutt verdt og lese for alle tenåringsjenter som har lyst til å leve som rosabloggerne. Livet er ikke en dans på roser bestandig, selv om alle tror det, pga bloggerne fremstiller livet sitt som det. (Ikke det at bloggerne kan ha en dårlig dag, men de gir sjeldent uttrykk av det på bloggen sin)

Tenker masse på deg :), og sender deg en god klem!

Eline Cecilie

03.09.2013 kl.21:08

Du er et nydelig menneske, Kristina!

Lol

03.09.2013 kl.21:11

Deep shit bro. Du er lissom den første til å tenke ut noe sånt

03.09.2013 kl.21:17

Så utrolig bra skrevet!!
Du er herlig skjønn Kristina! :)

Cecilie

03.09.2013 kl.21:19

Jeg håper virkelig det løser seg for deg!
Masse lykke til <3

03.09.2013 kl.21:39

huff og huff.. jeg har en nesten lignende livshistorie.. det er vi som er tøffe jenter.. Stå på videre, dette kommer du til å greie!! Kristina: Hvorfor gir du ikke Sara Katrin et lite vink for å vise henne forståelse? Snes hun absolutt fortjener det!!!!

03.09.2013 kl.21:41

Ja der henger jeg meg på.. sliter selv med depresjoner og kunne likt å vite synet ditt på dette Kristina?

Kristina Andersen

03.09.2013 kl.21:42

<3

Kristina Andersen

03.09.2013 kl.21:43

Koselig du likte innlegget! :)

Anonym

03.09.2013 kl.21:57

For et patetisk innlegg. Hykler

Kristina Andersen

03.09.2013 kl.21:57

Beklager at jeg ikke fikk svart her før nå, jeg har vært på kino med familien og ville rekke å lese ordentlig igjennom før jeg svarte. Utrolig trist å høre historien din, Sara Katrin :( Ingen tvil om at livet for enkelte kan være ufattelig urettferdig, og forstår godt at du syns ting er vanskelig. Jeg vil sende deg en stor klem, og ønske deg gode ting for fremtiden. Jeg håper du kan klare å tenke positivt, selv når ting ser mørkest ut. Gode ting vil skje for deg, det har jeg på følelsen <3 Aldri gi opp, som jeg skriver her. Kjempe for det du vil og som du sier - du SKAL klare det.

Stor klem <3

Katrine

03.09.2013 kl.22:07

For en gripende kommentar, Sara Katrin. Det er så befriende med mennesker som tør å rette perspektivet i en annen retning, og vise samfunnet at ikke alt kan fikses bare ved å tenke positivt, og "skifte fokus". Det å slite med seg selv, spesielt psykisk, er fortsatt ett tabubelagt tema i 2013. Og det er kanskje der nåla burde peke. Stå på, jeg håper du klarer det!

cindy

03.09.2013 kl.22:22

herreguud Kristina, du må vere verdens herligaste person! etter og ha lest eit innlegg på bloggen din gjer dagen min masse beidre... alt e so posetivt med deg.. og ikkje minst det nydelige utsendetditt! :) Alle skulle hat samme gode og inspirerandes tankar om livet som du.. du e herlig og det skal du vite... forsett og blogg sån som du gjer du er ein stor inspirasjon i kvardagen min.. :D

Linda

03.09.2013 kl.22:38

Jeg leser bloggen din hver eneste dag, flere ganger om dagen..men kommenterer aldri.. Bortsett fra i dag:
Hadde alle vært like positive, oppmuntrende mot andre og like fantastiske som deg.. Ja da hadde verden vært ett bedre sted å være..
Du er ett godt forbilde og ei fantastisk jente,

Sara Katrin

03.09.2013 kl.23:05

Oii, så mange tilbakemeldinger. Det hadde jeg ikke forventet å få. Sier tusen takk til det. :)

Nei, ting er ikke alltid så enkelt for de fleste mennesker. Jeg har fortsatt ikke fullført videregående, og jeg vet ikke med sikkerhet om jeg noen gang vil komme til å gjøre det heller. Men man skal aldri si aldri, så jeg skal for all del ikke være sikker. En dag kan det jo hende at jeg går tilbake til skolebenken, men foreløpig vil jeg bare fokusere på å bli ferdig med hele NAV. Jeg er faktisk gått så lei nå at jeg snart er i ferd med å gå på veggen. Det er en trasig og ekkel situasjon, og jeg må innrømme at jeg føler meg mindreverdig for folk når jeg sier jeg jobber igjennom NAV. Jeg trenger ikke si det, men jeg føler jeg lyver hvis jeg ikke gjør det, så derfor velger jeg å si sannheten.

Det å "nave" idag, blir dessverre sett på som et skjellsord. Fordi enkelte mennesker der ute velger å drite i jobbene sine, til fordel for å ligge på sofaen og få penger servert på sølvfat fra NAV, så skal absolutt ALLE som får økonomisk støtte derfra, bli satt under samme kam. Der fins mennesker der ute som mister jobbene sine fordi bedriften går konkurs, som blir syke fordi dem jobber på spreng og mister kanskje jobben fordi dem gjør en bitteliten feil eller som rett og slett prøver å finne seg jobber, men som ikke lyktes da arbeidsmarkedet nå til dags er strammere enn det noen gang har vært tidligere. Dessuten blir forventingene stadig høyere, og folk må praktisk talt jobbe seg ihjel for å klare å beholde jobbene sine. Det er helt forferdelig, fordi det går tross alt på helsa løs.

Derfor mener jeg at situasjonen min er årsaken til at jeg ikke får meg jobb ordinært. Fordi jeg lever på NAV ufrivillig, så er ikke jeg kvalifisert til noen av jobbene jeg søker på. Og når jeg ikke har utdanning, blir det dobbelt så vanskelig igjen. Jeg har til og med venninner med full utdanning fra høyskole, som heller ikke får seg jobber. Og de er voksne mennesker som faktisk må med foreldrene fordi dem ikke har råd til å skaffe noe eget. Det er helt forferdelig, og jeg er ikke redd for å si at jeg IKKE er alene om enne saken. Der er flere som er i samme situasjon. Problemet er bare det at det nytter ikke å snakke om det, fordi folk kobler NAV med noe negativt. Folk går dit for å få hjelp av ulike årsaker. De som VIL leve på NAV, er bare en gjeng brødhoder og jeg syns det er uhørt at alle som får hjelp derifra skal bli lagt under samme kam, fordi disse menneskene gjør det de gjør med å kutte ut jobben for å ligge på sofaen. Kan ikke få sagt det nok om hvor frustrert jeg blir av å høre og lese om det. At det går an. Hvem vil egentlig leve på NAV - trygd? Jeg vil iallefall ikke det.

Så jeg prøver mitt ytterste dag ut og dag inn med å komme meg ut av det systemet. Jeg jobber også mer enn det jeg tjener - noe som gjør at jeg blir mer og mer demotivert for å jobbe med praksis. Alt jeg ønsker i livet, er å bli fast ansatt og få meg et stabilt liv. Skal det virkelig være så komplisert?? Nei, igrunn ikke.

Men jeg ber om at det fikser seg til slutt. En vakker dag, så får jeg det til. Og skal jeg være litt overtroisk, er jeg sikker på at stepappaen min hjelpe meg med det fra himmelen...Det vet jeg at han gjør, for dette var noe han ønsket så inderlig for meg før han døde.

Men igjen - må jeg bare si tusen takk for kommentarene dere har skrevet. Det rører meg dypt og jeg håper mange kan ha dette til ettertanke. Spesielt de som aldri har opplevd skikkelig motgang i livet før, men som har levd et enkelt liv hele veien. En sånn type motgang er ikke særlig gøy, men det kan hjelpe meg med å gjøre meg enda sterkere. Akkurat her er det viktig å trekke frem det positive i det negative. De som aldri opplever skikkelig motgang i livet, vet virkelig ikke hva motgang egentlig er. Jeg håper virkelig at dere som lever så flott, kan slutte å klage på de små tingene som går imot dere. Dere aner virkelig ikke hva dere snakker om.
Det vet jeg..

Sara Katrin

03.09.2013 kl.23:15

Navnet mitt er Sara Katrin..Hehe..Ville poengtere at det er meg som skriver og ikke en som prøver å være anonym.

Jeg skal si meg enig i at jeg har gjort mye dumt opp igjennom årene, med skole og jobb. Men jeg har lært av mine feil, og jeg har innsett at skolegang er dødsviktig skal man klare seg bra her i livet. Men som jeg sa over her - jeg ble utsatt for mye dritt - både igjennom oppveksten og ungdomsskolen, med mobbing og det hele. Og det ødela meg såpass at jeg mistet fokuset på alt som hadde md skolen å gjøre. jeg ville ikke mer, fordi jeg visste hva slags møkk jeg kom til å møte når jeg dro på skolen. Så jeg holdt meg unna, ved å skulke.

Når det gjelder helseproblem, kan jeg nevne at det var ryggen min. Jeg jobbet som servitør, men dessverre ble det for stor belastning for ryggen min. Jeg kunne nesten ikke jobbe en time uten at jeg falt sammen. Så jeg måtte droppe den jobben og heller jakte på noe bedre. men jeg lyktes ikke, og her står jeg fremdeles.

Jeg tror ting ville vært annerledes dersom omstendighetene under oppveksten og skolen hadde vært litt bedre og mindre diskrimenerende. Men ting ble som dem ble, og det er det jeg må leve med for resten av livet. Fortiden kan ikke gjøres noe med. Alt jeg kan gjøre er å se fremover og leve i nuet. Selv om jeg er 25 år, så har jeg fortsatt muligheter å gjøre endringer på de feilene jeg gjorde da jeg var yngre, og det er nettopp det jeg jobber med akkurat nå. Men det tar tid - det tar LANG tid, og det irriterer meg grenseløst. men det er bare sånn det er. En vakker dag så vil det skje store forandringer. Jeg må bare ikke gi opp. Det er det jeg har gjort de siste årene. Gitt opp når ting har blitt som mørkest.

03.09.2013 kl.23:30

Jeg syns det er flott skrevet, og mye sant i det!
Det høres så enkelt ut, men det er ikke det!
Man må jobbe for det meste her i livet, for ingenting kommer
Gratis, for folk flest!
Jeg har fulgt deg i mange år nå Kristina, og jeg VET at du
Har jobbet for det, og du har hatt opp og nedturer underveis
Slik alle har når de jobber mot et mål:)))
Stå på videre, du e go':))

Sofie

03.09.2013 kl.23:31

Må si jeg lurer på hvorfor du ikke tok vgs på nytt. Forstår at få vil ansette en som har hatt utallige jobber. Du kunne gått lærling for eksempel. Du kommer langt med et svennebrev. Lykke til.

03.09.2013 kl.23:38

Å forresten; til alle dere som slenger dritt gjemt bak en dataskjerm;
Gjør det dere til noen bedre mennesker av å holde på slik? Hva får dere ut av det?
Har dere ikke noe pent å si, så la være!!!
Er drittlei av å lese og se hvordan folk kan rakke ned på andre over Internett... Forbausende og forferdelig!
Og da snakker jeg ikke om kommentarer som Sara Kathrin sin, som er modig nok til å dele
Sin sterke og tøffe historie:))) ( utrolig gripende å lese.. Håper det ordner seg for deg:))) )
MEN til dere som slenger dritt bare for slenge dritt... Ta dere isammen!

Isa

03.09.2013 kl.23:56

Utrolig bra innlegg! Jeg selv er 22, 2 utdannelser holder på med min 3
som uheldigvis tar en del år. Marine ingeniør eller mekatronikk er hva jeg vil. Ut offshore, eie, tjene stort, i tilegg til å
Ha et stort hjerte. Han jeg holder på med har selv 3 utdannelser og jobber nå som prosjektleder under vann. ALT GÅR AN!
Jeg har brukt utrolig mye av livet mitt på feil skolevalg, som resulterer i at jeg fortsatt sitter på skolebenken. Allikavel har jeg sjø leilighet på 3 etager 100 kvd som jeg vurderer å kjøpe meg inn i etterhvert, en helt fantastisk familie og verdens beste jente gjeng jeg deler alt med! Bor med bestevenn, har ei bestevenninne i nabo leiligheten, mamma pappa er skilt men vi feirer jul og reiser på ferier sammen og de er naboer. Livet smiler! Og jeg synes ufattelig trist på alle dem som ikke har det så lett. Det er lett å glemme dem, men jeg vet det finnes mennesker som tar vare på dem! Selv når jeg tok første utdannelsen min som frisør så hver jul kom narkomane og enslige og fikk gratis klipp/farge og redken sjampo balsam og hår kur gratis. Dette gjore jeg i 2 år fra 0900-1700 hver julaften. Og det å komme hjem å kunne klemme alle sine nærmeste da er helt fantastisk :) viktig å sette pris på hver minste detalj her i livet :) du er god Kristina, har endret helt syn på deg! STÅ PÅ! :)

Therese

04.09.2013 kl.00:43

hahahaha hva?

Mellon

04.09.2013 kl.07:21

Fantastisk flott skrevet, Kristina. Det er så viktig å kunne se seg i speilet og like det man ser. Å være lykkelig for de valgene man har tatt, og ha evnen til å se fremover mot drømmen. Jeg selv er en del av en nyoppstartet blogg, og gleder meg til alt, både opp- og nedturer :) Ha en fin lillelørdag! <3 Hanne

Lene S

04.09.2013 kl.08:14

Klarer ikke å tenke noe annet enn at det "perfekte" livet til Kristina virker falskt og det gjør smilet hennes også. Hun bruker så mye tid på å skrive hvor fantastisk og bra alt i livet hennes er, at jeg kjøper det ihvertfall ikke.
Så til deg Sara Katrin; Lykke til med alt. Håper virkelig det ordner seg. Kanskje mulighetene er større om du flytter til et annet sted i Norge? Eller hva med å starte opp igjen på skolen via nav?

Kristina Andersen

04.09.2013 kl.08:16

Så utrolig flink du er! Stå på Isa, du er dyktig :D STor klem

04.09.2013 kl.08:16

Kjempe bra innegg! skikkelig tankeoppvekker!! Lev i nuet! :) hakuna matata, hehe

STÅ PÅ!

Kristina Andersen

04.09.2013 kl.08:16

Tusen takk for så gode ord!

Kristina Andersen

04.09.2013 kl.08:18

Etter å ha lest dette innlegget, hvor jeg prøver å oppmuntre andre og si fine ting - så er det virkelig at livet mitt og smilet mitt er falsk det du klarer å kommentere? Himmel! Sett deg ned, les innlegge en gang til og prøv å tenk på livet på en annen måte enn det du gjør nå. Du kommer ingen vei med å være så sur og bitter, det er bare kjedelig og vil i hvert fall ikke gi deg glede :)

sara katrin

04.09.2013 kl.08:47

Jeg søkte, men jeg kom aldri inn. Men jeg tenker å ta studier på nett, så fort jeg er ute av nav. Jeg må bare finne ut hva jeg vil først.

helene

04.09.2013 kl.09:18

det ordtaket der er så fint, også så sant! utrolig fin tekst, du er så god til å skrive og formulere deg. du har hatt en drøm og den drømmen har du oppnådd :) du er så utrolig flink, du. og mitt forbilde.

Lene S

04.09.2013 kl.11:04

Finnes ikke sur og bitter :) Dere bloggere tror med en gang noen kommenterer noe annet enn at dere er så pene og perfekte, at det ligger misunnelse bak. Helt feil ;) Har du problemer med at ikke alle er enige med deg, så slå av kommentarfeltet og fortsett og skriv om det perfekte livet ditt:)

Silje

04.09.2013 kl.11:43

Denne kommentaren er veldig viktig. Viktig fordi den setter ting i perspektiv.
Kristinas innleg er relevant for mange - for det finnes en del mennesker som har alt tilrettelagt for å kunne leve ut drømmene sine, men er fanget i samfunnets A4-normer og derfor ikke tar grep for å få realisert en slik virkelighet. Da kan det være motiverende å få et kick av glade, positive mennesker.

Men det er også viktig, særlig for de unge der ute, å se en slik kommentar som dette. Som viser at hvis utgangspunktet ditt er vanskelig, og det stormer fra alle kanter, så kan det være uoverkommelig å realisere et drømmeliv. Om man hverken har støtte fra venner eller familie, ikke-eksisterende økonomi og kaos på alle kanter - da kan man føle seg enda mer håpløs av å tro at "alle" andre får det til. Og man bør løfte fram hvor nedbrytende en depresjon kan være på ens eget liv - hvordan selv enkle avgjørelser som å gå ut og hente posten kan føles helt ødeleggende på individet.

Har man det slik, da handler det kanskje mer om å finne lykken i det livet man klarer å leve.

Jeg tror vi trenger begge deler, som med alt annet - positive gledesspredere, og historier fra de som har en mørk hverdag.
Masse lykke til videre til begge to!

maren

04.09.2013 kl.14:22

Fantastisk!!

Kristina

04.09.2013 kl.15:04

Flott innlegg! Beundringsverdig alt du har oppnådd! :) Stå på videre.

Isa

04.09.2013 kl.15:31

Takk, må også få frem hvor mye unødvendig dritt folk kommenterer av og til. Jeg blir faktisk helt målløs!
Dem klager konstant på "din holdning til dem som ikke har det like greit som deg", synes dem virkelig at måten
de skriver på til deg, gjør dem så mye bedre? Av og til kjenner jeg at jeg faktisk må bite tennene sammen, og legge
vekk pcn for ikke å kommentere. Det er så unødvendig! Ikke alle mennesker i verden er, eller KAN være like! Noen har det
bedre enn andre, noen har det værre enn andre. Sånn vil det alltid være i vår verden! Ihvertfall når mennesker ikke kan
la være å hakke på hver minste detalj her i verden. Nei, nå må jeg faktisk gå til hesten å få longert ut litt frustrasjon.......

Hasta la vista, ha en fantastisk uke Kristina. :-)

"Verden tilhører den som griper den."
Anna Elisabeth Dickinson

"Verden ville bli et bedre sted hvis vi smilte oftere og klemte litt lenger."
Ukjent

04.09.2013 kl.16:39

For det er jommen ikke bare å knipse, så er alt ok. Kudos til optimister, men det er faktisk ikke alltid slik at en selv er nøkkelen til sitt eget lykkelige liv. Og hva er lykke?
Selv har jeg dystemi, noe som er en kronisk lettere depresjon. Og klart jeg jobber med det, men om det nå så er at dette er kronisk. Sliter også med en kronisk blodsykdom som setter meg ut.
Lykke for meg er dager der jeg faktisk klarer å gjøre noe, om det så er å være ute i en halvtime i fint vær.

04.09.2013 kl.16:51

Du skriver noen utrolig inspirerende innlegg Kristina! Jeg er utolig imponert over alt du har greid å oppnå i livet ditt. At noen mener du er en toppblogger som lever et perfekt liv er sant, men de glemmer helt hvor hardt du har jobbet for det. Jeg som fast leser i mange år har sett det. Du har en viljestyrke og pågangsmot uten like. Du skiller det ut i mengden noe som jeg elsker. Jeg elsker slike innlegg som treffer me, og jeg unner deg all suksess som du oppnår både på det personlig og jobbmessige.

Jeg har selv vert veldig langt nede med min brors dødsfall og mye sykdom, men allikavel kan jeg ikke si noe annet enn at jeg er lykkelig. Jeg har de menneske jeg trenger rundt meg og jeg kan drive med det jeg elsker aller mest. Å være takknemlig i hverdagen er utrolig viktig, det er ikke alle som er like heldig som meg.

Stå på videre Kristina, du er en stor motivasjon for meg på alle områder! Ha en fortsatt fin uke vakre deg!

Camilla

04.09.2013 kl.21:39

Guuuuud så skjønn du er! Alltid pen, og alltid et nyyydelig smil på lur :-D

05.09.2013 kl.08:30

Godt du koser deg i ditt perfekte og sikkert feilfrie liv

LineT

05.09.2013 kl.21:50

Kjempefint innlegg, Kristina, det der inspirerte meg skikkelig :D
Har slitt med depresjoener i mange år nå, men nå har jeg faktisk bestemt meg for at NÅ ER DET SLUTT! Den dritten skal ikke styre livet mitt, det er det jeg som skal! Holder også på å lese Bli best med mental trening og Livsnøkkelen, to bøker som jeg tror virkelig kommer til å hjelpe meg. Det kommer til å ta tid, men jeg gir ikke opp, jeg skal forme livet mitt og tankene mine akkurat som jeg selv vil ha dem :-) Viktig med tålmodighet hvertfall. Men du inspirerer meg utrolig mye med alt du har oppnådd, stå på videre, jeg heier på deg :-)

06.09.2013 kl.12:43

For en patetisk kommentar.

Skriv en ny kommentar

hits