Vær en venn

Mobbing - noe som tar flere liv vært eneste år. Mobbing - et ord som gir meg grufulle frysninger over hele kroppen. Mobbing - noe som gjør at flere tusen barn daglig gruer seg til å gå på skolen. Mobbing - det som ødelegger liv.

Denne uken ble jeg kontaktet av journalister i Bergens Tidende, som holder på med et omfattende prosjekt mot mobbing. De spurte om jeg ville være med å sette lys på saken, og selvfølgelig vil jeg det. Helt siden jeg var liten jente, har jeg hatet mobbing og tatt sterk avstand fra de såkalte mobberne. Visste du at over 75 000 barn og unge blir mobbet i Norge i dag? Det er flere enn hver tiende elev i norske skoler, og dette er skremmende høye tall.

Både på barne og ungdomsskolen, var mobbing det verste jeg visste. Jeg var en av de som valgte å si i fra, stå opp for mobbeofferet og gi mobberen klar beskjed om at dette er virkelig ikke greit. Jeg håper dere som leser bloggen min vil gjøre det samme, nemlig å si i fra hvis du ser at noen blir urettferdig behandlet. Hvorfor? Fordi mobbing ødelegger liv. Jeg vil gjerne at dere skal lese denne saken, om Steffen som har blitt mobbet fra han var liten gutt. Han vet ikke hvorfor han blir mobbet. "Jeg vet ikke hvorfor de valgte meg. Kanskje det var brillene, eller fordi jeg var stille og trivdes best rundt voksne. Jeg vet ikke."

Jeg velger å stolt vise V-tegnet, som står for Vær en venn.

I disse dager publiserer Bergens Tidenede en mobbeseier kalt "Vær en venn", og de har med dette også lansert en flott Facebook-side jeg gjerne vil at dere skal trykke "liker" på. Her vil skoleklasser bli involvert til å dele erfaringer og hvordan man takler rollene - både som mobbeoffer, mobber, foreldre og skole.

Før jeg avslutter dette innlegget, vil jeg si at jeg sender en stor klem til deg som opplever å bli mobbet. Jeg skulle ønske jeg kunnet kommet på skolene til din, tilbragt tid sammen med deg i friminuttene og enkelt og greit bare vært en venn. Du skal vite at både jeg, og tusenvis av andre mennesker er på din side. Aldri tenk at du ikke er god nok, pen nok eller flink nok. Du er så mye sterkere enn du tror, så aldri la mennesker med lav selvfølelse trekke deg ned. Aldri la mobberne vinne over deg, og aldri gi opp! Lov meg det? ♥

35 kommentarer

Julia

19.03.2013 kl.19:18

Må innrømme at du fikk tårene mine til å trillenå. Du er en flott person, Kristina! Kunne ønske alle hadde et like stort hjerte som deg <3 Klem

MarleneHL

19.03.2013 kl.19:25

Dette innlegget var strålende. Synd at det er svært få som gjør som deg og stiller opp når noen blir mobbet på skolen.

Martine

19.03.2013 kl.19:26

Hurra!! endelig noe ordentlig vettugt i bloggverden..
Og for en video.. Sier som han: la folk være folk.

henriette

19.03.2013 kl.19:26

Hei Kristina:-) Jeg ble mobbet da jeg var mindre, å etter dette har jeg slitt med selvtillitten og stole på mennesker.. værste som kan skje mennesker, unner ingen å oppleve dette.
Flott at du deltar på dette, du er et godt forbilde! Ha en fin kveld å fin uke:)

19.03.2013 kl.19:29

Du er det godeste, snilleste, beste jeg vet om Kristina! jeg både trur og håper du nå fikk mange mobbere til å tenke over hva de gjør med folk og ikke minst hvorfor de har valgt å være sånn, bare ved å dele dette fantastiske innlegget du nå har gjort ?
Sikker på at de som blir mobbet også kanskje føler seg mye bedre!
Uten å kjenne deg annet enn gjennom bloggen din, vil jeg nesten si jeg er glad i deg! Bare fordi du er så fantastisk ;)
Klem.

Charlotte!

19.03.2013 kl.19:34

ENDELIG noen som tar tak i mobbing!!
Du lyste akkurat opp dagen min!!<3

Lover!<3

19.03.2013 kl.19:35

Du er et så godt og varmhjertig menneske, Kristina! Stå på :- )

Cecilie Christensen

19.03.2013 kl.19:57

Han som er på videoen går på ungdomsskolen min, er ett år eldre enn han. Alle snakker stygt om han her i byen.. Erter videoen hans, etterligner stemmen hans.. Blir så sur

Benedikte Hagerupsen

19.03.2013 kl.20:00

Du er et veldig godt forbilde!! Stå på! :) Stolt over å være en av dine faste lesere.

19.03.2013 kl.20:03

Jeg blir ikke direkte mobbet. Jeg har mange venner, men jeg vet ikke hvorfor de er venn med meg en gang. Jeg er med i en "gjeng" på 8 stykker, men som oftes finner de på noe ilag hver eneste dag, og de spør aldri meg.. Så får jeg alltid en snap der de sender bilde der alle er med, og sier "jentekveld med de beste<3". Om jeg spør, så svarer de meg ikke og sier de ikke så meldingen, og de har ikke akkurat grunn til å misslike meg tror jeg. Jeg godtar alt, er snill med alle og gjør alt alle ber meg om. Dette har jo ført til at jeg er så usikker på meg selv, har ingen selvtilitt og rett og slett hater meg selv. Dette gjør at jeg ikke klarer å få nye venner heller, fordi det har ødelagt meg helt, jeg tror ingen liker meg eller vil være venn med meg:( Så det gjør at jeg sitter hjemme hele tiden og bare tenker på alt og hvor lite verd jeg er.. Vet jeg ikke har det gale i forhold til mange, og vil heller ikke at noen skal synest synn på meg, bare sier det for at om noen som leser dette utsenger en person slik, IKKE gjør det! Det ødelegger personen mer enn dere tror:/

Elena Gallego

19.03.2013 kl.20:15

You're amazing. I really admire you. Never change.
:-)
http://wewalktorunways.blogspot.com

19.03.2013 kl.20:26

(jeg skriver ikke navnet mitt denne gangen for da er det så mange som kan se at det er meg, og det er nesten ingen som vet om dette - men du vet nok hvem jeg er med å se på ip adressen) men jeg hater mobbing!! virkelig. jeg ble selv mobbet i rundt 3-4 klasse av de som var 1 år større. jeg ble spesielt mobba for stemmen min, noe jeg virkelig hater den dag idag også. men jeg har ikke hatt det så tøft som søstra mi. hun har nå blitt mobbet i 1-2 år og bytta skoler oftere enn jeg har telling på. det begynner heldigvis å gå mot bedre tider. husker den ene dagen så kom jeg hjem også sa ho "er det deg, *også navnet mitt*) skjønte ikke hvorfor hun spurte om det var meg, for hun pleide aldri å gjøre det før. men så fant jeg ut at ei jente som var 4 år større enn henne hadde løpt etter henne hele skoleveien, og kommet i friminuttet og nesten slått hun ned. og da kjenner jeg at jeg blir så utrolig sur, hun er 4 år eldre og vet ikke bedre enn det. så kom jeg hjem en dag da hun jenta tilfeldigvis stod i ganga vår og skrek på henne og sparka i døra. også begynte jeg å snakke til henne da, helt vanlig men prøvde å løse konflikten. da begynte hun å kalle søstra mi for masse stygt og det er da det virkelig klikker for meg, men jeg klarte å holde meg i ro.. også har det vært mange ganger hun kommer hjem etter skolen og griner og forteller at hun ikke hadde noen å leke med og at alle andre fikk være med på leken utenom henne. jeg får jo dødsvondt av henne og vet jo ikke hva jeg skal gjøre så jeg prøver jo å leke med henne og finne på noe gøy med ho. men meg og søstra mi krangler veldig ofte, men hun vet at hun alltid har meg her og jeg backer henne virkelig. det er ingenting som gjør meg mer irritert enn folk som slenger dritt og mobber! det er KUN meg som får lov å kalle ho stygg osv, haha, men når andre gjør det så er det like før det virkelig klikker for meg. dødslang tekst, men jeg endte opp med å bare skrive og skrive når jeg først var i gang. er det noe jeg er imot er det mobbing, og er det noe jeg er for så er det at det skal bli en slutt på mobbing fort!!

Kristina Andersen

19.03.2013 kl.20:28

Hei kjære deg!

Du er absolutt ikke lite verd, slik må du aldri tenke. Kanskje du kan fortelle vennene dine hva du føler, og si at du blir lei deg fordi du føler deg lite inkludert? Det å bli utestengt er helt forferdelig vondt, jeg vet faktisk litt hvordan det er - og det er en veldig vond følelse.. Mitt beste råd til deg er å prøve å snakke med vennene dine, og fortelle de hvordan du føler det. Hvis de ikke vil gi deg en utstrakt hånd og inkuldere deg, er jeg 110% sikker på at det er MANGE som vil ta deg inn i sin vennegjeng!

Stor klem fra meg

Kristina Andersen

19.03.2013 kl.20:29

Helt forferdelig! Jeg syns Nichlas er fantastisk tøff, og jeg hadde vært STOLT av å ha han som min venn :)

Kristina Andersen

19.03.2013 kl.20:32

Takk for fine ord, det setter jeg kjempestor pris på! <3

Kristina Andersen

19.03.2013 kl.20:33

La folk være folk. Amen :)

Kristina Andersen

19.03.2013 kl.20:33

<3

19.03.2013 kl.20:37

Har prøvd og si ifra, da blir de bare irriert og prøver å snakke om noe annet... Men tusen takk for svar, det hjelper og betyr mye:D Og så må jeg si at det er utrolig bra at du står opp mot mobbing, du er en utrolig bra person, flere skulle vært slik!

Casey

19.03.2013 kl.20:53

Jeg er et levende bevis på hvor ødeleggende mobbing kan være. Flott at folk setter det i søkelyset!

Anonym

19.03.2013 kl.21:24

Jeg velger også å holde meg annonym i denne kommentaren fordi jeg vet mange som vet hvem jeg er leser bloggen din! Jeg ble utrolig rørt av dette innlegget og enda mer glad i deg som blogger! I løpet av hele livet har jeg blitt mobbet og det startet da jeg var 3 år gammel av min stefar som itillegg var veldig voldelig. Og det forverret seg da jeg begynte på skolen, allerede fra første klasse bestemte mine klassekamerater for å plage meg, stygge ord, voldelige handlinger og ødeleggelse av tingene mine og ikke minst selvtilliten min. Og dette holdt på helt til 8 klasse! I 8 ende klasse valgte foreldrene mine å flytte fordi jeg hadde det så dårlig i hjembyen min, det hadde økt på med mobbingen, volden og nå var det så ille at jeg var helt nede og orket ingenting, jeg ble rett og slett fysisk syk pga alt som skjedde. Da jeg gikk i 6 klasse utviklet jeg bulimi og har slitt med dette siden. Da vi kom til en ny by trodde jeg og håpet av hele mitt hjerte at ting skulle bli bedre, men etter en måned var håpet dødt ! Igjen begynte mobbingen, fæle ord, jenter som råttet seg i mot meg og fikk alle til å tro at jeg var en freak og etter enda ett år var jeg helt ødelagt, all lyst til å leve forsvant og jeg begynte å planlegge hvordan jeg skulle ende livet og endelig få fred. Skal ikke fortelle om planene mine for det kan være andre suisidale der ute. Jeg visste ikke hvem jeg var lenger men var fast bestemt på at jeg ikke orket mer. Jeg var alltid lei meg, grein meg i søvn hver natt og var redd for at ting skulle bli enda verre, jeg begynte å gjøre meg selv vondt fordi jeg trengte å føle fysisk smerte. Jeg var 14 år første gang jeg prøvde å ta mitt egent liv og var utrolig nær å klare det. Det var også da jeg for første gang ble innlagt på psykiatrisk sykehus, de skulle ha meg til å ta medisiner og gå i støttegrupper for å bli bedre men sta som jeg var kastet jeg opp medisinene og holdt meg på rommet for meg selv hele tiden, jeg skulle da vel ikke ha medisiner for å få lyst til å leve igjen. Første innleggelse varte i 7 måneder og jeg kom ut igjen, tilbake til skolen og det rene helvette startet igjen, at jeg var borte i 7 mnd var hvertfall ikke akseptabelt for de andre elevene og ryktene begynte å spre seg igjen og denne gang var jeg visst gal i hodet. Etter et år til byttet jeg skole nok en gang, jeg klarte ikke mer og foreldrene mine tok nok et inngrep , det måtte da være en skole jeg kunne få venner på og trives for en gangsskyld men igjen tok foreldrene mine feil. På denne skolen ble det nesten verre, vi bodde i en liten by og ryktene hadde spredd seg. Ingen snakket til meg, ingen så på meg og ingen ville være min venn. Jeg var nå 15 år, siste året på ungdomsskolen og jeg hatet livet over alt. Igjen ble jeg lagt inn på psykiatrisk sykehus men denne gang var alt verre, jeg spiste ikke, drakk ikke og sa ikke et ord til noen. Jeg hørte stemmer i hodet som trakk meg lenger og lenger ned og var livredd for alt, jeg ble nå diagnosert med alvorlig depresjon, angst og psykose og enda mer medisiner ble presset på meg, men jeg nektet å ta dem, de satt med meg i flere timer og skulle ha i meg medisiner. Jeg var så langt nede som jeg aldri hadde vært før, og følte selv jeg var gal og var ikke verdt noenting. Denne gang var jeg innlagt i 14 mnd og fikk veldig god hjelp, da jeg kom ut var jeg bedre men følte meg enda gal og lei av livet, men klarte å komme meg opp på morningen. Jeg begynte ikke på skolen igjen og valgte å ha friår første året jeg skulle gått på videregående og prøvde å skaffe meg en jobb,noe jeg fort greide. Ting ble bedre når jeg startet å jobbe, folk var faktisk greie mot meg, noe som var veldig uvanlig for meg. Men ting ble ok i løpet av året jeg jobbet men så skulle jeg på skole igjen og flyttet til en annen by alene for å gå hudpleien og det første året var et drømme år! Jeg fikk venner og ble faktisk godkjent for første gang i livet mitt! Det var en herlig følelse og jeg likte livet igjen, de psykiske problemene var mindre og ting var bra også kom andre året og alt snudde, baksnakkingen og mobbingen startet igjen . Denne gang visste de fleste om min historie og valgte å bruke dette i mot meg, jeg var igjen en gal freak uten venner, jeg hadde en venninne og jeg setter så utrolig pris på henne, vi er enda bestevenner og uten henne hadde jeg nok ikke vært her den dag i dag. Igjen ble jeg innlagt og var der i et år før jeg slapp ut igjen men denne gang hadde jeg en venninne som faktisk kom på besøk, nesten hver dag! Det er nå ett halvt år siden jeg kom ut og livet er enda kjipt men bedre enn det var, jeg klarer å smile og faktisk kose meg og har gode venninner nå som jeg aldri trodde kom til å skje. Men etter et liv med mobbing, spiseforstyrelser og psykiske problemer setter man utrolig pris på de minste ting. Jeg er nå 20 år, har arr over hele kroppen, har vært nær døden 7 ganger pga selvmords forsøk og har en psyke ingen kan forestille seg, men for første gang i livet vil jeg leve, jeg har 6 venninner som er be

19.03.2013 kl.21:25

Kjempe bra at du hjelper å sette lys på dette. En helt utrolig viktig sak, og jeg tror ikke folk forstår hvor lenge det sitter i en person etter å ha blitt mobbet. Ble selv fortalt daglig at alle gledet seg til jeg skulle dø og at de ikke håpte jeg kom på skolen imorgen, men heller var død. Når du har blitt fortalt det i 10 år, så begynner du å tro på det. Og jeg sliter den dag i dag fortsatt med selvtillitten, og det er 6 år etter det ble stoppet. Så til alle dere som blir mobbet: Ikke tro på det de sier. Og vit at du kommer til å komme ut av det en dag, og det mye mer styrket enn de :-)

Kristina Andersen

19.03.2013 kl.21:32

Kjære deg <3 Ord blir fattige i denne saken, men jeg føler bare for å si til deg at du er ei utrolig tøff jente og at det er helt forferdelig å se hvor mye mobbingen kan gjøre med et menneske. Jeg syns du er tøff som har holdt ut, og jeg er så stolt av deg - selv om jeg ikke kjenner deg. Du har tidenes pågangsmot, og jeg er så utrolig glad for at du nå har det fint og føler at du vil leve. La arrene du har være et symbol på alt du har kommet deg igjennom, og et minne om en tid du aldri vil tilbake til. Og det du skriver om at du er glad du fant min blogg når du sleit som mest, tårene bare triller på meg.. En slik kommentar gjør at jeg verdsetter denne bloggen over alt på jord, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan gjøre en forskjell i andre sitt liv.

Stor klem til deg, verdens tøffeste jente!

Anonym

19.03.2013 kl.21:52

Kjempeviktig tema du tar opp Kristina! Men jeg vil bare påpeke at som mor er det ikke noe lettere å stå på den andre siden - der barnet ditt er en av mobberne. Hvorfor? For å slippe å bli mobbet selv. Og tross alt fokus det er på skolene rundt mobbing, blir vi møtt med holdninger som at nå har skolen sagt ifra, det er vårt ansvar som foreldre å ordne opp i det. Og det vil vi jo gjerne, men som sagt - det er ikke bare enkelt dette heller!

Torunn

19.03.2013 kl.22:03

Jeg tror du hjelper mange med akkurat dette innlegget. For noen sterke, fine ord! Håper alle barn og unge som opplever mobbing forstår at det faktisk blir bedre! :)

19.03.2013 kl.22:33

Du er så god du, Kristina. Vil alltid at andre skal ha det bra og ville alltid hjelpe de som trenger det, både dyr og mennesker. Synes det er så utrolig bra at du bruker påvirkningen din som blogger til noe godt, og det er noe av det jeg liker så godt med deg og har gjort at jeg har vært fast leser så lenge jeg kan huske.

Mobbing er et stort problem i dag som du sa, og jeg synes det er kjempe bra at du engasjerer deg og deler din mening og hva du har gjort for å forebygge mobbing. Jeg vil også legge til at den siste setningen i innlegget ditt rørte meg virkelig. Jeg ble mobbet på ungdomskolen og hadde det ganske vanskelig med å komme meg på skolen og ikke minst akseptere MEG. Det å vite at noen er der for deg, hjelper så mye at ord kan ikke beskrive så tusen takk for at du bryr deg!

Stor klem!

Ann

19.03.2013 kl.22:53

Kjempebra, Kristina! Et tema som trengs å bli lyst opp oftere. Jeg legger ved en link til en trailer av en film som knuste hjertet mitt, og ga meg en skikkelig oppvekker om hva som egentlig skjer ved alle skoler. Vi må rekke ut hendene våre til dem som trenger å bli holdt.

http://www.youtube.com/watch?v=eUy2ZWoStr0

Anne

19.03.2013 kl.23:51

Det er så bra at du tar tak i dette! Du er en utrolig inspirerende person, og jeg ser virkelig opp til deg. Innlegget ditt ga meg frysninger, flere skulle hatt et like stort hjerte som deg. Stå på, Kristina! <3

20.03.2013 kl.00:33

Du er sånn en fantastisk inspirasjon, Kristina. Jeg er 18 år og hadde tidligere et syn som sa at jenter skulle være tynne, ha mellomrom mellom lårene og at det var mulig for alle å få samme kroppsbygning som victorias secret modeller bare man trente nok. Da jeg ikke så slike resultater med trening og sunt kosthold begynte jeg å kutte ned på mengden mat. Hver gang jeg spiste mer enn "vanlig" fikk jeg dårlig samvittighet og bevegde meg til jeg knapt klarte å gå.
Ikke innså jeg at jeg hadde et problem heller, jeg trodde faktisk at det var sånn det skulle være.

Takket være deg har jeg innsett at en sunn og veltrent kropp ikke er synonymt meg tynnest mulig. Kroppen min er ikke bygd for å bli fotballfrue eller VS-modell, uansett hvor mye jeg trener. Musklene jeg har fått i rygg, lår og armer er noe jeg stolt over nå, selvom de ikke er lange og tynne.

(Velger å være anonym da jeg ikke vil at noen skal vite om det jeg har slitt med)

Stå på, Kristina :)

Karoline

20.03.2013 kl.00:48

Utrolig bra at du tar opp dette Kristina! Det er ingen som fortjener å bli mobbet

Kristina Andersen

20.03.2013 kl.07:50

Takk søte, stå på! :)

20.03.2013 kl.08:55

Utrolig flott at dette får så mye fokus, og at du velger å skrive om det :)
Min lillebror ble mobbet på barneskolen fordi han var liten og tynn og hadde briller. Det værste var at mobberene var venner med min bror når de ikke var på skolen. Jeg gikk selv på ungdomsskolen rett ved siden av. En dag så jeg (som så mange andre dager) mobbing, skubbing, stjeling av brillene til min bror, og spytting. Det var lærere tilstede, men de "så" det ikke. Jeg derimot hadde fått nok, marsjerte inn på barneskolen, løftet opp den værste av mobberene, bærte han med meg og plasserte han i ett bosspann. Lærerene ble sinte på meg, jeg ble sintere. Mobbingen sluttet den dagen og ingen har noensinne turt å ligge en finger på min bror.
Jeg vet at jeg kunne reagert på 100 andre måter, men det bare sa klikk! Den dag i dag er jeg fortsatt glad for at jeg gjorde noe.
Når det er sagt så hadde jeg gjort dette for hvilket som helst barn, søsken eller ikke.
Stå på, være en venn <3

ida

20.03.2013 kl.12:10

Gjennom barne- og ungdomsskolen ble jeg mobbet, herset med og utstøtt av den lille klassen min på 16 stykker. I dag er jeg 18 og et halvt år, går 3 året på videregående skole, i en (enda) fremmed klasse siden jeg har byttet skoler og linjer gjennom hele vgs.

For en uke siden begynte jeg i terapi, etter at jeg droppet å gå på skolen etter juleferien. Jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg har ikke balanse, jeg er utilpass. Jeg har ikke en eneste venn, jeg er ensom, og jeg føler en sorg i meg. Møter jeg nye mennesker, sier jeg som regel ikke et ord, og jeg tar aldri kontakt igjen. Jeg vet ikke hvordan venner skal behandles - jeg har aldri hatt noen. Jeg og samboeren min feiret felles bursdag i den nye leiligheten vår i høst, vi inviterte felles gjester på en facebookevent, og bare hans venner kom i bursdagen.

Jeg kommer aldri i verden til å tilgi de som ødela meg, håper de ender opp på et dårlig sted. Skulle ønske jeg kunne sende terapi-regningen til deres postkasse altså!!!

Kristina Andersen

20.03.2013 kl.14:44

Huff... Sender deg en kjempeklem, Ida! Godt du har en snill samboer som tar vare på deg! Håper ting kan bli bedre for deg fremover <3

20.03.2013 kl.20:16

Jeg kjenner Nichlas godt,og han er en fantastisk liten gutt! Han fortjener kun det beste :)

stine

21.03.2013 kl.02:14

utrolig flott innlegg, Kristina! Du er så fantastisk som legger ut innlegg som dette, og bare det hjelper sikkert mange. Du er en helt rå person, Kristina og en stor inspirasjon for meg og mange.

Og gutten i videoen: Helt fantastisk! Du har så rett i alt du sier, og det er så utrolig godt å høre at du klarer å være så sterk. Stå på! Jeg kunne ikke vært mer enig med deg. La mennesker være mennesker, og la de være i fred!

Og alle andre: Aldri tro at du er mindre verdt! Aldri tro at du ikke er pen nok, eller bra nok på noen måte! Uansett størrelse, fasong, hudfarge, hårfarge. DU ER VERDT MYE! <3 Fortsett å lev livet ditt på den måten du selv vil, det fortjener du! Du er sterk, fantastisk, pen og verdt mye! Aldri glem det <3

Skriv en ny kommentar

hits